Perfect circle
Da jeg begynte å sykle “offroad” var det tidlig ’90 tallet, jeg bodde hjemme hos foreldrene mine ut på landet midt imellom Hønefoss og Vikersund. Jeg syklet for å komme meg ut i naturen, for å finne megselv og gjøre det jeg ikke kunne forklare hvorfor jeg likte så godt. Det blei mange lange turer. Jeg byttet ut styret da det bøyde seg etter et hopp, girsystemet også blei oppgradert og dekkvalg var viktig for meg. Jeg syklet for det meste alene, for det fantes ikke mange mennesker som var mountainbikers på den tiden og ihvertfall ikke mange der jeg bodde, men det er lite som gir så mye som en tur i skogen alene med dine tanker og naturen som et hjem fra hjem. Det var alltid fint vær i “før-i-tida”, somrene var lange og sola skinte jo nesten alltid, og vintrene var snøfylte. Jeg lagde egne piggdekk og skrudde sykkel i mitt eget verksted i låven, mens jeg hørte på Dr Dre på kassettspiller.
Etterhvert ble Merida Hill Topper’n byttet i en Gary Fisher Paragon og jeg meldte meg inn i en sykkelklubb (har du hørt om Ringerike?), syklet rundt Krøder’n, syklet rundt Tyrifjord, det var den sommeren som jeg hadde trøye og sykkelshorts skille fra bronsebrun til kritthvitt.
Jeg leste MBA og MBUK hver dag og fulgte utvikling demping og geometri, og gikk aldri lei.
Så begynte jeg med utfor og flyttet etterhvert til Oslo området, der ble jeg freerider og hadde plutselig alltid noen å sykle sammen med. Det er så kult å sykle med venner og bli venner med de du sykler med. Utvikle seg selv og syklingen sammen med de og inspirere de til å gjøre det samme. jeg har syklet sammen med mange gode, Niels, Trond, Emil, Sjur, Bob, Aksel, Murre, tilogmed Gunn Rita, og jeg er et bedre menneske pga det.
Nå bor jeg ut på landet igjen. Laangt ut i skogen. Jeg sykler alene igjen, og når jeg kommer hjem skrur jeg på sykkelen på mitt eget verksted, mens jeg hører på Dr Dre. Og veit du hva? Været er alltid fint!