Martin Hjelseth StealthRider 01 02 03 04 05 06 07 08 09 10 11 12 13 14 15 17 18 19 20 21 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 16 22 Navn < Martin hjelseth Alder < 31 Saft-is eller soft-is? < Soft ice Hjemmebyen < Oslo, det er der jeg er oppvokst altså Hvor føler du deg mest hjemme? < Hemsedal. Har fått meg hus her og virkelig slått rot. Bra skikjøring og okey sykling, fin natur. Håper at syklingen tar seg opp her nå.... Selv om det er smut å ha den ene løypa for seg selv såklart da. Det skjer liksom ingen ting med løypebygging der, Skistar er noen jævla krokkanruller! Den ene løypa som er der har Steffen fra skiutleia bygd selv på dugnad. Skal bygge løype sjælv til sommern.. Nå som jeg bor her oppe og har tid til det. Hva var din første sykkel og når tok du av støttehjulene? < Det var vel en DBS bmx. Gul og svart, satt på spesielle dekk som det gikk ann å slædde max med utenatt de ble slitte... Så hadde gutta i gata slædde konurranse. Det var om og gjøre å slædde lengst. Så var det å rane jentene for cash og kjøpe speiderkrutt, hubba bubba, og jawbreakers. Når eller om jeg hadde støttehjul husker jeg ikke.. Hva gjør du når du ikke sykler? < Da kjører jeg ski først og fremst, går turer i fjellet i hemsedal, duller med min nye chevy silverado sportside, drikker tull og tøys og rock n roll og griller eller har dugnad på tomta, fløtter stein, hogger trær etc. Hvor lenge har du syklet? < Det er vel ca 7 år jeg har flydd rundt på mountainbike Hvordan blei du først bitt av freeride? < Da jeg forsto at min Gary Fisher carbon xc hardtrail var morsomst å kjøre nedover og hoppe og sprette med. Var å herpe xc sykkern nedover stiene i Frognersetern.. Så overtalte jeg en kompis til å kjøre 13 timer hver vei innover i Sverige og kjøpe Planet X hardtail rammer til oss og da ble det litt mere ordna forhold. Den var faen meg rå og den ruller rundt i beste velgående den dag i dag faktisk. Er du noen gang redd på sykkelen? < Ja, er igrunn littegrann småredd hele tiden og det er derfor jeg også sjelden slår meg også. Har i det hele tatt en tilnærming på sykkern som er at det å falle ikke er noe issue i det hele tatt. Derfor kjører jeg med lite beskyttelsesutstyr og tar i det hele tatt få sjangser på sykkern. Det jeg gjør på sykkern føler jeg alltid at jeg behersker 99%. Ser utfordringen ved sykling som i det å sykle smooth og komme seg ned en løype på en classy måte og ha det gøy. Får man dratt på bak eller forhjulet nedover er jo det morro. Fokuserer man på å kjøre smooth og å kose seg med terrenget heller enn å kjøre fortest mulig går det gjerne fort etterhvert også da..
Dekk rumler på grusen, steinspruten sto ut fra hver side, "SYKLIST!" ble ropt ut.  Dundrer'n treffer "Sidehoppet" og plutselig var det stille. Eikene "flapfret" igjennom luftet som rotorblader fra en mellomstor helikopter. Forhjulet vridd til venstre mens han lente seg mot høyre og inn på grusveien igjen.  Han landa laaangt nedover og svingte innover over "myra" og forsvant.
Vi sto igjen. Arse. Vi hadde session på det hoppet, hadde ikke klart 2 tredjedeler av hans hopp noen av oss.
Jeg spurte E hvem det var. "Å, det er Martin fra Raske. Sykler visst mye aleine." Jeg hadde ikke sett noen kjøre så fort her før.